På innsiden av søsterskapet, Khost fødselssykehus. Et oppdrag for leger uten grenser.

I flere land kan kun kvinner behandle kvinner, fikk jeg vite da jeg var medisinstudent. Denne innsikten la grunnlaget for valg av spesialisering. Det vil alltid være behov for obstetrikere og gynekologer i alle deler av verden. I Afghanistan er ikke tilgang til fødselshjelp noen selvfølge.

Afghanistan har med sine 31 millioner innbyggere lidd under ustabilitet og konflikt i en årrekke, noe som har etterlatt økonomien og landets infrastruktur i ruiner. Landet har høy mødre- og spedbarnsdødelighet, og det er begrenset tilgang på helsehjelp, særlig i avsidesliggende områder. Hundretusener er på flukt i eget land. 

I Afghanistan jobber Leger Uten Grenser blant annet med behandling av underernæring, mor- og barn-helse, fødselshjelp, tuberkulosebehandling og akutt helsehjelp. I 2021 tok Taliban på ny makten i Afghanistan. Dette fikk store økonomiske konsekvenser for landet, med internasjonale økonomiske sanksjoner, redusert økonomisk støtte og høy arbeidsledighet. Dette har igjen skapt store ernæringsproblemer, som i høy grad påvirker gravide kvinner. 

Afghanistan har ifølge FN et av de høyeste nivåene av mødre- og spedbarnsdødelighet i verden. Svangerskapsomsorgen er svært dårlig og i noen områder ikke-eksisterende. Mødredødeligheten er 638 per 100 000 levendefødte. Det er imidlertid store forskjeller mellom bygd og by. I provinsen Badakshan er det registrert en mødredødelighet på 6500 per 100 000 levendefødte. Det er imidlertid vanskelig å sikre eksakte tall på hvor mange barn en afghansk kvinne føder. Mange av mine pasienter hadde født både 12, 13, 14 og 15 barn. Jeg møtte til og med en kvinne som kom til sykehuset for sin 20. fødsel. Hun hadde vært gravid 23 ganger.   

 Khost fødselssykehus ble bygget i 2012 av Leger Uten Grenser og organisasjonens tilstedeværelse reduserer dødeligheten betydelig. Khost er én av 34 provinser i Afghanistan. Den ligger sørøst i landet og grenser mot Pakistan. Anslått folketall ligger på rundt 511 600, men dette er et område med folkevandring både inn og ut av provinsen. 

 Sykehuset er dedikert til helsehjelp for mor og nyfødte. Sykehuset har 60 sengeplasser for fødsel og barsel, åtte fødesenger fordelt på to rom og 28 sengeplasser på nyfødtavdelingen. Det finnes også to operative operasjonsaler med mulighet for spinalbedøvelse og full narkose. Det er tilgang til to bærbare ultralydapparater og flere doppler-apparater. I tillegg finnes det et laboratorium som utfører basale biokjemiske analyser (Hb, leukocytter, kreatinin, ALAT og ASAT). Det finnes også en imponerende blodbank som har fullblod og tilgangs på ferskt fullblod. Ved nyfødtintensiv er det mulighet for CPAP, kuvøse- og lysbehandling og fokus på ammestøtte. 

Rundt 40 prosent av alle kvinner i provinsen som mottar fødselshjelp, får hjelp på Khost fødselssykehus. All hjelpen kvinnene mottar på sykehuset er gratis. 

 

«Hey søster, bli med meg, jeg skal ta vare på deg.»

Dette er et sykehus for kvinner, av kvinner. På sykehuset kan man virkelig føle søsterskapet på kroppen. Det er omkring 450 afghanske ansatte, der rundt 65 prosent er kvinner. Det er rundt 12-14 internasjonalt ansatte som jobber aktivt sammen med det afghanske teamet. Da jeg jobbet på sykehuset, bestod det internasjonale medisinske teamet av to obstetrikere/gynekologer, én anestesilege, én barnelege eller nyfødtsykepleier og én til to jordmødre. Tolkene var livslinjen mellom meg og pasientene. Det er et stort ikke-medisinsk team som jobber med sikkerhet, logistikk og forsyninger, HR, økonomi og prosjektledelse. Disse har kontinuerlig dialog med de lokale stammelederne og Taliban. 

Alle prosjektene i Afghanistan har høy sikkerhetsgrad. Vi bodde på sykehusetområdet og fikk ikke bevege oss fritt utenfor basen. Jeg følte meg aldri redd eller usikker, og det tror jeg skyldes at vi ble godt forberedt før vi dro. Jeg kunne se hvordan sikkerhetsteamet jobbet. For meg var det betryggende, og det gjorde at jeg kunne fokusere på jobben jeg skulle utføre på sykehuset.   

Jeg opplevde mange nye situasjoner og fikk være en del av søsterskapet. Sykehuset er kjønnssegregert, og flere av områdene, som fødestuene og barselavdelingen, er kun for kvinner. Her kjenner kvinner seg trygge, og familiene vet at de er trygge. Kvinnens mannlige verge har ingen adgang til sykehuset. Afghanske kvinner kan i utgangspunktet ikke ferdes utenfor huset uten en mannlig verge med seg. Derfor oppsøker ofte kvinner sykehuset sent, eller for sent. 

Pasientene tas imot av afghanske jordmødre. De er inkluderende og varme, og kan ofte si «hey søster, bli med meg, jeg skal ta vare på deg.» Det tas blodtrypp, puls, temperatur og blodprøver med typing og screening. I tillegg gjennomføres dopplerundersøkelser og vaginal undersøkelse. Dersom det er behov for undersøkelse med ultralyd, sees de direkte av gynekolog. 

På sykehuset foregår rundt 18 000-20 000 fødsler i året, rundt 1900 fødsler i måneden og 40-90 fødsler per dag. Det opprettholdes et mål om keisersnittrate på tre til fire prosent. Det tas imot seteleie, flerlinger (tvillinger, trillinger og firlinger), og det gjøres vacuum- og tangforløsninger. 74 prosent av dem som fødte på sykehuset i 2022 mottok også hjelp med familieplanlegging.

Kvinnene jeg aldri glemmer 

Det er flere kvinner jeg aldri vil glemme, og følgende historie er dessverre ikke uvanlig i Khost. Det var ved fem/seks-tiden på kvelden at kvinnen kom inn med magesmerter, gjennomvåt av blod og hemodynamisk ustabil. Hun var gravid og sannsynligvis til termin. Hun ble fraktet raskt inn til fødestuen, og vi ble tilkalt med det samme. Jordmødrene hadde ikke funnet hjerteaksjon hos fosteret, og målingene viste at hun var hypotensiv og takykard. Hun kunne fortelle at hun hadde begynt med rier og magesmerter tidlig på morgenen, men det var da ingen mannlig verge som kunne frakte henne til sykehuset. Hun begynte å blø vaginalt, og utover dagen ble blødningen kraftig. Da mannen hennes kom hjem var det fortsatt vanskelig for dem å komme seg til sykehuset. De var fattige og hadde ikke tilgang til egen bil. Men, de var klar over at dette var svært alvorlig og at de måtte komme seg direkte til sykehuset så fort de kunne. Da hun omsider ankom var blodtapet alt blitt stort, vi estimerte rundt to til tre liter. Vi undersøkte henne raskt og så at blødningen hadde roet seg noe. Hun hadde regelmessige rier og hadde fire til fem centimeter åpning, altså i aktiv fødsel. Ultralyden viste et barn til termin og intrauterin fosterdød. Vi mistenkte også placentaløsning og syntes vi kunne se et større retroplacentært hematom. Man fikk raskt stabilisert henne med væske og blodtransfusjoner, og blødningen hennes hadde nærmest stoppet. Vi tok en avgjørelse på å forsøke videre med vaginalforløsning og unngå keisersnitt, og i løpet av en time var fødselen over. 

Blodprøvene viste hemoglobin på 6.5 g/dl, normale trombocytter og forhøyet ALAT og ASAT. Straks etter fødsel fikk pasienten forhøyet blodtrykk med flere symptomer på preeklampsi. I dagene som kom utviklet hun akutt nyresvikt med behov for dialyse. Dersom hun hadde kommet inn bare noen minutter senere, vet jeg ikke om vi hadde klart å redde henne. Denne utfordrende kasusen endte med at kvinnen overlevde, men det var ikke alltid var tilfellet. Kvinnen tok meg i hendene og sa hun skulle be for meg, og viste en enorm takknemlighet. 

 

 

Igjen med mange inntrykk 

Mitt oppdrag varte i tre måneder. I løpet av tiden min i Khost var jeg gjennom hele den obstetriske læreboken. Jeg sitter igjen med mange inntrykk og historier, både på godt og vondt. Jeg er glad for spesialistutdanningen vi har her i Norge og følte meg godt rustet, selv om antallet fødsler var stort sammenliknet med norske fødeavdelinger. Etter min mening vil obstetrikken være så og si den samme uavhengig av hvor i verden fin befinner oss, men omstendighetene rundt er likevel avgjørende. I Afghanistan fikk jeg virkelig oppleve hvor viktig oppfølgning i svangerskapet er, og hvor viktig det er at kvinner har tilgang til helse- og fødselshjelp ved erfarne jordmødre og fødselsleger. 

Det er opprettet innleggelseskriterier for å begrense innleggelser i Khost, og det gis konsentrert behandling til høyrisikopasienter og direkte obstetriske komplikasjoner. Samarbeidet med de lokale helsetilbudene er godt, der sistnevnte tar seg av lavrisikopasienter. Leger Uten Grenser støtter da med medisinsk utstyr, medisiner, kurs og jordmødre. 

 

Talibans restriksjoner og en usikker fremtid 

Taliban har stadig innført nye restriksjoner for kvinner i Afghanistan, og senest i slutten av desember 2022 ble det innført et forbud mot at kvinner kunne jobbe i NGOs (non-governmental organizations). Forbudet kom kort tid etter at departementet for høyere utdanning kunngjorde at kvinner ikke skulle få studere ved verken private eller offentlige universiteter. 

 

Det var en svært spesiell tid å være i Afghanistan på, og det gjorde inntrykk å få være på innsiden av søsterskapet. Selv om våre helsearbeidere i dag er unntatt denne avgjørelsen, frykter våre kvinnelige kollegaer i landet for fremtiden. Jeg vil aldri glemme dem, og uten dem vil det være umulig å gi helsehjelp til alle som trenger det i landet. Det vil få katastrofale konsekvenser. 

 

Jeg forstår at å dra ut på oppdrag ikke er for alle, men jeg håper dette inspirer flere til å ta steget. Ønsker du informasjon, gjerne ta kontakt med meg på e-mail: monika.lakskjonn@gmail.com.