Kristian Brandt – Fødselslegen som kysset og slo i hjel med samme sjel

Kristian Brandt var en av landets ledende gynekologer da han var tilsatt som professor i fødselshjelp ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet i 1906-1929. Han var født i 1859, død i 1932 og en dyktig kliniker full av motsetninger. Brandt skal ha vært egosentrisk på sine eldre dager, men jobbet også for de svakeste i samfunnet. Han skal ha vært et røft vesen, men på den annen side elsket av sine pasienter. Fødselslegen respekterte jordmødre svært høyt, men var samtidig tydelig på at han «ikke ville tåle kvinnelige leger ansatt ved sine avdelinger.»

Som barn fikk jeg høre hans kjente utsagn: Det finnes bare tre mannfolk i Norge: Jeg, Fridtjof Nansen og overjordmor, søster Karethe. Min interesse var vakt. Hvem var Kristian Brandt egentlig?

Brandt var overlege på Kvinneklinikken på Rikshospitalet i Pilestredet da jeg ble født i 1926. 

Han ble student i 1877 og cand. med. i 1884. Deretter fulgte to varierte år, først som marinelege på korvetten Nornen, innom Hawaii og hjem via USA. Her besøkte han hospitaler og medisinske skoler i San Francisco og New York (8).

Hjemme igjen i Norge ble han assistent ved dr. Alexander Malthes privatklinikk i 1886. Her tok han sin medisinske doktorgrad om det ektopiske svangerskap i 1893. I 1899 ble han reservelege ved Kristiania Fødselsstiftelse, og i 1906 ble han professor i fødselsvitenskap og kvinnesykdommer. Ikke lenge etter tok han fatt på sitt store prosjekt: å få bygget Kvinneklinikken på Rikshospitalets område. Klinikken stod ferdig i 1914. 

Kristian Brandts far gjorde karriere som offiser. Det betød at han stadig fikk nye jobber og stadig flyttet, også uten familien. Brandts mor døde da han var 13 år gammel (7). Han hadde da to eldre søstre, henholdsvis 15 og 17 år gamle, samt åtte yngre søsken. (5) I Erik Brandts slektsbok (6) står det at den eldste datteren tok på seg ansvaret for sine ti søsken. For Kristian var det godt at alle hans søsken vokste opp, noe som ikke var vanlig på den tiden.

En annen tid

Kristian Brandt ble reservelege på Fødselsstiftelsen i Kristiania i 1899. I årene fra 1896 til 1900 var 7% av barna født av ugifte kvinner (2). Barna var såkalt «uegte». Kvinnen ble gjerne sagt opp når hun hadde født et «uegte» barn. De «uegte» barna ble derfor ofte satt bort, helst så billig som mulig. Mange av dem døde. Kvinner som tok seg av de «uegte» barna ble derfor kalt «engleskapere» (3). 

I denne perioden var 48% av 5632 kvinner ugifte. Dødeligheten var stor både for «uegte» og «ekte» barn. Blant nyfødte var 9,5% enten dødfødte eller de døde under oppholdet på Fødselsstiftelsen. Antall dødsfall blant barselkvinner var i samme periode 56. Blant disse døde 13 av barselfeber og 23 av eklampsi (4).

Hvor dyktig var han?

Da jeg som barn en gang sa at min mor døde av barselfeber, var reaksjonen kraftig. «Å nei, ingen døde av barselfeber på Kristian Brandts klinikk». Men hvor riktig var dette?

For å komme komme nærmere sannheten kan man sammenligne Kristian Brandt og hans etterkommer Anton Sundes resultater. Antall døde av barselfeber per år var 0-4 i Kristian Brandts tid, og 0-1 i etterfølgerens tid. Mødredødeligheten totalt i Kristian Brandts tid (1924-1928) var 0,6-1,3%, median 0,9%. Under etterfølgeren Anton Sundes tid (1933-1938), var den 0,4-0,8%, median 0,5% (20). Andel dødsfall blant de med barselfeber var 20% under Kristian Brandt og 34% under Anton Sunde (9). Spedbarnsdødeligheten, definert som dødfødte eller døde under oppholdet på sykehuset, var i gjennomsnitt 5,4% i Brandts tid og 4,4% Sundes tid.

Vel så relevant er det at det skjedde en stor forbedring i fødselshjelpen fra rundt år 1899, det året Kristian Brandt startet som reservelege på Rikshospitalet. Det ble etter hvert like trygt å føde på Fødselsstiftelsen som hjemme. Ventet man en vanskelig fødsel, ble kvinnen innlagt på Fødselsstiftelsen. Jeg konkluderer med at han var en dyktig lege, i likehet med hans etterfølger.

Hvordan var Kristian Brandt?

Hva slags vesen Kristian Brandt fremviste er det naturligvis ingen som kan fortelle oss lenger, men noen av hans litterære utgivelser og fanesaker gir et visst inntrykk av hva han mente og brant for. Og det er slettes ikke dårlige verdier han har jobbet for. 

Boken «Forældre og Børn» av A. Arstal ble utgitt i 1902, da Kristian Brandt var 43 år. Brandt skrev et kapittel i denne boken som heter «Egteskapets Sundhedslære». Her er han opptatt av menns sterkere seksualdrift, og hvordan menn må gå forsiktig frem etter ekteskapet med sin ofte meget unge kvinne., «Den trang til den andens sympati, som findes hos alle menesker, spiller også en rolle, og hvor den rette gjenklang findes, således at egtefolkene bliver hinandens virkelige livsledsagere i gleder som i sorger, har vi de lykkeligste egteskab».

Kristian Brandt ga ut boken «Lærebok for jordmødre» i 1913 (12). Det formelle kravet til jordmødres utdannelse var kun folkeskolen. Jeg har lest innledningen til boken og finner en enorm respekt for jordmoren, «Men da de aller fleste fødsler ledes av en jordmor, og hun derfor i regelen vil være den, som først har leilighet til at se sykdommens begyndelse, og da avstandene i vårt land ofte er så store, at det kan ta for lang tid at faa lægehjælp, maa hun innen visse grænser baade kunde erkjende visse sykelige tilstande og selv behandle dem, (tverrleie, blødninger, eklampsi)». Sagt på en annen måte, hun må kunne handle som en fødselslege. Han skriver opplysende og med forståelse for kvinnen, og med en stor respekt for jordmødrene. Boken kom ut i flere opplag, sist i 1944, tolv år etter hans død.

Kristian Brandt innførte dessuten svangerskapskontroller. I 1907 var han også en av initiativtakerne til Alines spedbarnshjem sammen med blant andre Katti Anker Møller, et hjem for ugifte, hjemløse, enslige kvinner med spedbarn. 

Brandt var også foreleser, men om hans forelesninger finner jeg bare én setning skrevet i 1961. Om tiden rundt 1900-tallet skrives at: «Brandt var da i begynnelsen av 40 årene og ikke så egosentrisk innstilt som han ble etter hvert.» 

Kvinneklinikken, kvinnelige leger og Brandts kvinnesyn

Kristian Brandt var den som planla og fikk gjennomført byggingen av den nye Kvinneklinikken på Rikshospitalets område som stod ferdig i 1914. Han var på den tiden eneste professor i fødselshjelp og kvinnesykdommer i Norge. Ved åpningen av den nye kvinneklinikken i 1914 var professorer i fødselshjelp og kvinnesykdommer fra København, Stockholm og Lund invitert, sammen med flere professorer i Norge og blant annet stortingspresident Castberg. Også flere kvinner fra forskjellige kvinneorganisasjoner ble invitert, men takket nei. Årsaken var at året før hadde en vel kvalifisert kvinne, Louise Isachsen, ikke fått stillingen som reservelege ved Kvinneklinikken. Saken vakte stor oppmerksomhet, også i avisene. Louise Isachsen kjempet sin sak, som til slutt kom opp i Regjeringen, men avgjørelsen ble ikke endret.

Det som interesserer i vår sammenheng er Kristian Brandts innlegg i saken. Først er han nøye med å underbygge at den som har fått stillingen er den best kvalifiserte. Så kommer hans kvinnesyn frem. «Med hensyn til kvinners skikkethet som fødselshjelpere og gynekologer, maa det ogsaa erindres at de i regelen mindre end mænd vil besidde den reserve av aandelig og legemlig kraft, som gir likevegt, og som en fødselshjelper og gynekolog, må være i besiddelse av, for at han ogsaa et git tidspunkt kan samle all sin energi om at fatte en beslutning og at utføre denne. Jeg maa ogsaa i denne sammenheng fremholde, at kvinder på grund av rent naturlige processer med regelmessige mellomrum befinner seg i en sjelelig og legemlig tilstand, hvor hun i større eller mindre grad vil mangle den aandelige balance og den legemlige kraft, som en fødselshjelper og gynekolog til enhver tid bør forutsettes at være i besiddelse av. Disse naturlige processer kan ogsaa forløpe paa en særlig genererende maade i den alder, som kvinder ofte vil ha naad, da de kan melde seg saadanne stillinger» (14).

Er dette den samme mannen som skrev innledningen til «Lærebok for jordmødre», de med bare folkeskole som bakgrunn?

Tidene forandrer seg

Etter at Kristian Brandt ble reservelege ved Fødselsstiftelsen og frem til 1927 var det stor fremgang innen medisin og helse, noe han må ha satt pris på. Ingen spedbarn dør lenger av skjørbuk på kumelkblandinger i 1927, da de får vitamin C. Ingen plages lenger av rakitt, hverken mor eller barn, da de får vitamin D. Det første Mødrehygienekontoret ble opprettet i Kristiania i 1924.

Også likestillingen gjør fremskritt i perioden. I 1915 får vi også De Castbergske barnelover. Der likestilles barn født i og utenfor ekteskapet, og de får samme rettslige stilling. I 1920 blir formuleringen «Kvinner vær eders Mænd underdanige» fjernet fra vielsesritualet. Videre får vi en ny ekteskapslov som likestiller mann og hustru økonomisk og rettslig i 1927 (15).

Kvinnesynet til Kristian Brandt forble relativt konservativt, til tross for ekteskapsloven fra 1927. I sin bok fra samme år (1) skriver Kristian Brandt at «Med 15-årsalderen er i regelen den almene utdannelse endt, (...) Pikene skulle få den nødvendige utdannelse i deres specialitet som er at forplante og opdrage slægten.» Et annet sitat lyder: «Det er et forfærdelig dumt uttrykk som enkelte moderne kvinder har funnet på, nemlig at hustruen skal være mandens kamerat. En ordentlig mand finder sin kamerat blant sitt eget kjøn.» 

Hvordan ble han, med tidens tann?

Kristian Brandts bror, generalmajor Fredrik Oscar Brandt, utga boken «En slekt Brandt» i 1930, mens Kristian Brandt ennå levde (5). Han har mange rosende ord om sin bror, men også dette: «I de senere år har hans undervisning været noget «egosentrisk» indstillet og hans foredrag og diskurs har savnet akademisk form og indhold». 

I Tidsskriftet for den norske legeforening nr. 11/1961 beskrev Einar Onsum noen minner fra sin studietid hos Brandt 60 år tidligere. Han beskriver Brandt som særpreget av natur med sterk selvfølelse, som i årenes løp utviklet seg så meget at den til en viss grad kastet skygge over hans virkelig store dyktighet som fødselslege og gynekolog. Det skrives av Brandt ofte uttalte sin forakt for samtidens mannfolk, særlig kollegaer, navns nevnelse. En av hans svake sider var at han i en debatt var bråkjekk i første innlegg, men manglet evnen til å replisere saklig til forsvar for sine egne angrep. Han kom derfor som regel til kort i en helt saklig debatt. Når det passet, anførte han at alle mannfolk var «knehøner og kvindfolk». 

Kristian Brandt har blitt karakterisert som en som «kysste og slo i hjel med samme varme sjel». En av hans legekolleger, Peter F. Holst, skrev pene minneord om han, men også at «Av mentalitet var han en enevoldshersker».  

Var han eller ble han den som kysset og slo i hjel med samme varme sjel?

Alt jeg finner der Kristian Brandt har uttalt seg om den vanlige kvinne, er skrevet med respekt. Respekten han fremviser for jordmødrene er også slående. Hans krassere utfall er derimot skrevet mot hans egen sosiale klasse, først og fremst leger.

En tanke slo derfor ned i meg. Fødende kvinner fikk ikke være med i det nye Rikshospitalet da det stod ferdig i 1883. For hvem var disse kvinnene? Jo, en stor andel var «løsaktige ugifte kvinner som fødte uægte barn.» De var lavstatus, både mødre og barn. Mer høytstående kvinner fødte andre steder, fortrinnsvis i hjemmet, og i 1872 var 85% av de innlagte kvinnene i fødselsstiftelsen ugifte (20). 

Da det nye Rikshospitalet stod klart i 1883 var folk var forarget over at Hudavdelingen bla lagt til de nye lokalene, med tanke på at deres pasientgruppe innebar foraktede prostituerte med kjønnssykdommer, særlig Syfilis (19). Selv disse pasientene gikk foran Christianias fødekvinner når bedre lokaler og ressurser skulle fordeles. Kvinneklinikken på Rikshospitalets område sto ferdig først i 1914, 15 år etter at Kristian Brandt ble ansatt som reservelege. Litt ergelig må det ha vært. 

Samtidig ble leger og jordmødre undervist sammen så sent som i 1875 (21), og min konklusjon er at det umulig kan ha hatt særlig høy status å være fødselslege og gynekolog på den tiden?

På bakgrunn av dette, sammen med alle spor jeg har pløyd gjennom fra Kristian Brandts tid, tror jeg hans personlighet kan ha vært rettmessig preget av tiden og forholdene han levde i. 

Han var den omsorgsfulle legen for den vanlige kvinne, og samtidig aggressiv og muligens bitter på sin egen sosiale klasse, særlig leger, kanskje fordi han selv ikke ble anerkjent nok.

Men, jeg skulle gjerne ha møtt ham. Han må ha vært en interessant samtalepartner, uten tvil. Jeg håper bare at jeg kunne oversett eventuelle krasse utfall mot meg eller mine.

Referanser:

1. Kristian Brandt. Kvindelig hygiene. Tilægnet mænd. 1927

2. Ekteskap, fødsler og vandringer i Norge 1856 – 1960. statistisk sentralbyrå Oslo 1965

3. Pleiebarnas historie. Tobias 2009:27-35

4. Cato Aall: Beretning om Kristiania Fødselstiftelses Virksomhed i femaaret 1896 – 1900.

5. F.O. Brandt. En slegt Brandt.

6. Erik Brandt. Kornett Brandts slegt 1644-1944.

7. Stamtavle om Grunerne

8. Studentene 1877.

9 Maltau JM, Grünfeld B. Mødredødeligheten i Norge 1880 – 1979. Tidsskriftet Norsk Lægeforening 1983; 103: 522 – 5.

10. Kristiania sundhetskommision. Kort veiledning pleie og stell av barselkvinder og nyfødte barn. Kristiania. 1899.

11. Kristian Brandt. Om kræft i livmoderen og kampen mod den. Menneske-vennen 1904; 28, 29

12. Kristian Brandt. Lærebok for jordmødre. Kristiania. 1913.

13. Hagtvedt ML. Jordmorutdanning – den første formelle utdannelse for kvinner i Norge. Tidsskrift for jordmødre. 2008. Nr. 6.

14. Børdahl PE, Hem E. Fødselshjelp – et kvinnefag for mandfolk. Tidsskriftet Norsk Lægeforening 1999; 119: 4561-6

15. Likestillings- og diskrimineringsombudet

16. Onsum E. Streiflys over våre professorer ved århundreskifte. Tidsskr Nor Lægeforen 1961;11:694

17. Holst PF Minnetale over Kristian Brandt

18. Nicolaysen J Kr. Brandt Tidsskt norsk lægeforening 1932;14:877

19. Kyllingstad JR. Rikshospitalet var avhengig av fattige pasienter. Apollon 2013: 10 januar

20. Wangensteen T, Nordal G, Børdahl PT. Et tidsskille i norsk fødselshjelp. Tidskrift Norsk Lægeforening 2003 123.3549

21. Kyllingstad RJ Vitenskapenes universitet. Bok 2, 1870 -1911