Med Leger Uten Grenser i Jemen

Jemen, landet til tusen og én natt…

Og nå, fanget i en krig som har vart i 7 år.

Vi er i Abs, en liten landsby nordvest i Jemen. Sykehuset vårt er det eneste i et område som dekker én million innbyggere. Det drives av både Leger Uten Grenser (MSF) og helsemyndighetene. Kvinneklinikken, som jeg jobber på, har mellom 1200 og 1500 fødsler i måneden. Det er enkle forhold, men vi har det vi trenger; et bærbart ultralydapparat, tre doppler-apparater for å lytte til fosterlyden, en velfungerende blodbank og tilgang til et laboratorium, som utfører basale biokjemiske analyser (elektrolytter, kreatinin, ALAT, ASAT) og diagnostikk på infeksjonssykdommer som malaria, hepatitt, og HIV. 

Nyfødt-Intensiv-avdelingen er lokalisert i etasjen over, mens operasjonsavdelingen, med sine to operasjonsstuer og et oppvåkningsrom, befinner seg i et annet bygg. Når pasienten skal opereres, blir de lagt på en båre og transportert av en bærer og en mannlig pårørende over gården til operasjonsavdelingen. I akutte situasjoner krever dette god logistikk og en god føre-var-planlegging. 

Det er mye fattigdom i regionen, som har vært og fortsatt er i krig, og hvor frontlinjen er 12 kilometer unna. Helsevesenet er brutt sammen, og primærhelsetilbudet er mer eller mindre fraværende. Svangerskapsomsorg finnes nesten ikke. Det er noen privatklinikker eller privatpraktiserende jordmødre, men de fleste fødende har ikke råd til å betale for dem. Ofte er også kvaliteten på disse tjenestene veldig dårlig fordi det er mangel på helsepersonell. 

Å føde hjemme er fremdeles veldig vanlig, likeså å føde mange barn. Veldig mange. Jeg har møtt mange kvinner som har født 12-15 barn eller flere. Ofte er det først når det går galt at kvinnene kommer til oss, og da er de som regel i dårlig tilstand. Fødselen har kanskje stoppet opp, eller de har hatt andre komplikasjoner som har blitt forsøkt behandlet der de bor, noe som bare har gjort ting verre. I tillegg har de reist langt, gjerne i 3-4 timer, for å komme til sykehuset. Flere er underernærte eller har andre underliggende sykdommer som malaria, hepatitt eller sigdcellesykdom.

«Hjertet må knuses helt til det åpner seg» -Rumi 

På kvinneklinikken er vi bare kvinner som jobber, og det er kun tre av oss som er internasjonale, en gynekolog fra Tyskland, meg og ei jordmor fra Nigeria. Alle andre er lokale. Jeg blir fra første dag imponert over engasjementet og dedikasjonen deres. Varmen, som de mottar oss internasjonale kolleger med, støtten og hjelpen som de alltid deler ut så raust. Deres alltid oppmuntrende «Welcome Dr. Anca» har gitt meg et løft i mange situasjoner, og er noe jeg aldri kommer til å glemme. 

Likevel er det noe som ikke stemmer, noe som jeg legger merke til fra første dag. Først skjønner jeg ikke helt hva det er, men så går det opp for meg. Det er noe feil med stemningen her. Alt virker mer «dempet», både glede, sorg og fortvilelse. Og jeg ser nesten ingen smil. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg vet at jeg må prøve å gjøre noe med det. For deres skyld, og for min. Så jeg setter meg et mål: Hver dag skal jeg få hver kvinne til å smile minst én gang. «A smile is the most contagious expression we can use and is almost always reciprocated”, sier Jack Morris. Noen ganger er det så enkelt. Andre ganger må jeg jobbe hardt for å få det til. Jeg husker spesielt én kvinne. Hun var kommet inn med prematur vannavgang. Jordmoren oppdaget at det var navlestrengsfremfall. Vi reagerte fort. Jeg holdt babyen oppe, mens vi gjorde alt klart til keisersnitt. Det gikk bra med både mor og barn. En suksess-historie, spesielt i Jemen. Men uansett hva jeg prøvde fikk jeg henne ikke til å smile. Til slutt spurte jeg «Jeg legger merke til at du ikke smiler. Du virker så trist?» Da fortalte hun at mannen hennes hadde blitt drept i krigen, bare noen få uker før fødselen. Hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun gikk en usikker fremtid i møte, både for seg selv, den nyfødte og de andre barna som hun hadde hjemme. Hun hadde egentlig ingen grunn til å smile. Men da jeg stilte spørsmålet kom det et likevel et lite smil. Et smil som kom fra hjertet. Det speilet seg i øynene hennes. Og knuste hjertet mitt.

«Another crazy day in paradise» 

Bare noen få dager etter min ankomst er bemanningssituasjonen for oss leger prekær. Mine to jemenittiske kolleger, en gynekologspesialist og en allmennlege, er på velfortjent ferie. De har ikke sett familiene sine på seks måneder. Rita, min tyske kollega og meg går todelt vakt, 24 timer på og 24 timer av. Men vi er ikke alene. Fordi alle trår til, og gjør sitt beste for å avlaste oss. Kirurgene tar keisersnittene. Vi stiller indikasjonen og følger opp pasientene, men de utfører operasjonen. Jordmødrene tar hånd om pasientene så langt de kan, de gjør ultralyd, tar imot og behandler kvinnene med spontanabort. Når alt er forberedt eller de er i tvil, diskuterer de planen med oss. Vekterne kommer med en kopp te til meg, når de ser at jeg er sliten. Oversetteren setter frem en stol når jeg går visitt, mens hun løper av gårde og henter ultralydapparatet. 

Det er én av disse dagene. Jeg har vakt. Som regel begynner vi dagen i det eneste kontoret vi har: et lite kott ved siden av fødestua med et bord, to stoler og en pc. Har pleier vi å få en kort rapport om hva som har skjedd i løpet av natta. I dag kommer jeg ikke så langt. I gangen er det stort oppstyr. Vi har fått en ny pasient, Mina. Hun er ved termin, venter sitt 13. barn. Ifølge pårørende hadde hun hatt kraftig hodepine i går. I morges har hun begynt å krampe, et anfall som har vart helt til de ankom til oss, tre timer senere.

Når jeg kommer til, har jordmødrene allerede startet behandling med magnesium og krampen har sluppet taket. Mina er våken, men ikke tilsnakkende. Hun virker forvirret, agitert og vi har problemer med å roe henne ned. Barnet er dessverre dødt. I tillegg har hun anuri. Det er ikke en dråpe urin verken i blære eller urinpose. Jeg rekker så vidt å lage en plan for behandlingen når ei en annen jordmor løpende. På forberedelserommet har de en kvinne med prematur vannavgang og det er navlestrengsfremfall. Når jeg kommer inn, ser situasjonen ut til å løse seg. Det er seteleie, foten kommer allerede frem og kroppen følger raskt etter. 

Igjen kommer ei jordmor løpende, denne gangen fra fødestua. De har en kraftig postpartum blødning med fastsittende placenta. Jeg løper videre, og klarer å hente ut morkaka manuelt. Men nå trenger de hjelp i triage. De har fått inn en pasient med tverrleie og rier. Dessuten blør en av pasientene med spontanabort kraftig, og akuttmottaket har ringt for tilsyn av ei dame med akutt abdomen og smerter i underlivet. Også på postoperativ sengepost er ei av de nyopererte pasientene fra forrige natt dårlig. Badia, vår oversetter som forteller meg alt dette, ser engstelig på meg. Hvordan vil jeg reagere? Jeg vet ikke om jeg vil gråte, skrike eller begynne å le hysterisk. Det er det siste som kanskje utløser den helt absurde assosiasjonen som jeg plutselig får. Jeg begynner å tenke på en film som jeg hadde sett for lenge siden. Hovedpersonen var fanget i en verden som i grunn bare var en uendelig sløyfe. Men hver morgen ble han vekket med den samme lykkelige stemmen fra radioen: «Welcome to another day in paradise». Det er akkurat denne setningen som hopper inn i hodet mitt. Så jeg snur meg mot Badia, trekker på skuldrene og sier «just another day in paradise!» og legger til «another crazy day». Hun flirer, før vi løper videre til triage-området. Dette blir det nye mottoet, og flere adopterer det mens jeg er i Abs. Det hjelper å ta ting med humor når ting blir for vanskelig eller for hektisk.

Your ordinary acts of love and hope point to the extraordinary promise, that every human life is of inestimable value.

- Desmond Tutu

Klar til avreise? 

Plutselig er det bare noen få dager igjen før jeg skal reise hjem. Jeg er veldig klar til å reise. Jeg er sliten, savner en god espresso og en ordentlig dusj. Og mest av alt familien. Men det er også en side i meg som ikke vil reise. De siste to ukene har jeg i tillegg til den kliniske jobben hatt undervisning med jordmødrene. Det har vært så artig og givende. Jeg startet med seteleie. Jeg hadde sett mange jordmødre her forløse barn i seteleie, og jeg synes de gjør det veldig bra, men det var noen få ting som jeg la merke til som kunne forbedres. Jeg var spent på hvordan de ville reagere, fordi de hadde selv forløst mange flere barn med seteleie enn meg. Men jeg møtte kun utrolig stort engasjement, lærevilje og nysgjerrighet. Jeg ble utfordret i mange gode diskusjoner. Jeg har lært like mye selv som jeg har lært bort, og jeg skulle ønske jeg hadde tid til mer undervisning. Jeg har også blitt veldig glad i mine jemenittiske kolleger, og jeg har fått venner for livet – søstre, som de selv sier. Jeg kommer til å savne deres varme, mot og raushet. Gjennom dem har jeg lært hvor mye betydning det har å bringe inn håp og menneskelighet, ved siden av å gi god behandling. Det er dette som knytter oss sammen, som gir oss styrke til å stå på.